Testavl med nye Maine Coon foundation linjer? Picture

English Czech Danish Dutch French Italian Norwegian Portuguese Swedish

[Oversatt av Ann Therese Hardy-Olufsen]

Av Judith Schulz, Prairiebaby cattery, Canada.

(Merk: Denne artikkelen kan henvende seg til andre raser også!)

Når en oppdretter tar inn nye foundationlinjer i oppdrettet sitt for første gang, kommer han trolig til å stille seg dette spørsmålet: Hva slags testavl er den mest avgjørende? Hvordan er det med innavlstester? Når er de nødvendige og når blir de ubrukelige?

Selv om mennesker flest mener at incest vil gi oss klarhet om resessive gener vil en slik testperiode i virkeligheten bare gi oss svak og ufullstendig informasjon. Vanligvis har nye foundationkatter en genotyp som er ukjent for oss. Ukjente genotyper innebærer at vi ikke vet om dem er bærere eller ikke. Bærere av hva? Vi vet ikke helt hva vi leter etter hos en ny foundationkatt, eller hva? Med andre ord er det umulig for oss å kalkulere hvor mange katter som skulle behøves for å oppnå et brukbart avgjørende resultat for noe som helst. Dette er tidspunktet da innavltester kan påvirke. Siden vi ikke kan si noe om sannsynligheten for foundationkattenes spesielle resessives må vi kanskje produsere mange innavlede kull for å få vite mer om nye linjer. Dette kan fort gjelde 100 kattunger eller fler.

Hvordan ser vi etisk på det med lange testoppdrettsperioder? Om vi parrer helsøsken gjennom flere generasjoner skulle vi til en viss grad få likeverdige t- og b-celler i kattungene. Ettersom disse cellene er ansvarlige for å kjenne igjen og bekjempe sykdommer, skulle kattens immunforsvar bli stadig dårligere. Noen gamle oppdrettere av rasen vår har gjort mange innavlstester for å få vite mer om gjemte farger eller for å forbedre typen. (Det skal nevnes her at den beste måten å få vite maske-faktoren hadde vært å parre en foundationkatt med en siameser istedenfor dens bror - men dette var litt utenfor tema). Det som ble produsert/født var ofte katter med kronisk snue og følsomme mager, og som holdt til i et nesten sterilt miljø for å holde seg nogenlunde friske. Om denne typen avl gjøres over flere generasjoner kommer det med all sannsynlighet til å fødes mange kattunger med stor sjanse for å dø av kreft i tidlig alder, ha forferdelige gommer og tenner, utvikle alle slags typer allergier og/eller bli kroniske bærere av URI (øvre luftveisinfeksjoner). Alt dette nettopp fordi de har et svakt immunforsvar. Visste du at schizofreni og dårlig gemytt også kan være en effekt av innavlsdepresjoner? Det virker som om man overser at de nye eierne av våre "biprodukter" er de som får betale for det medisinske stellet, i tilfelle avlstestperioden påvirket immunforsvaret til kattungene. Midt iblant våre prosjekter - for det meste med gode hensikter - er jeg enig i at vi iblant har en tendens til å glemme at dette ikke bare gjelder stamtavler og genetikk. Med tanke på at selskapshjemmene vanligvis er de beste miljøene for våre babyer, skulle dette være rettferdig mot eieren og det lille vesenet?

Her skal det også nevnes at embryoer med alvorlige defekter ikke fødes, men blir oftest absorbert. Det eneste tegnet skulle være at størrelsen på kullene ville være mindre. Det er veldig vanlig at ungene i innavlede kull absorberes eller er dødfødte. Skulle de "usynlige" absorberede kattungene være de med innsunkne brystkasser? Skulle de to dødfødte i kullet vårt ha utviklet haleknekk når de ble fem måneder -- hvem vet? -Har vi ikke tilført nye foundationlinjer for å få inn friskt blod til rasen? - bare for å til slutt være tilbake i samme situasjon som vi prøvde å komme vekk fra. Det skal også nevnes at noen kolonier av foundationkatter allerede har en viss del av innavl. De skal virkelig ikke innavles mer.

Om en oppdretter vil vite om foundationkattem bærer et visst enkelt resessivt gen, kan han/hun parre den katten med en kjent bærer. I dette tilfellet skulle ca 16 kattunger trenges for å være 99% sikker på at foundationkatten ikke er bærer av den spesifikke genetiske feilen. Disse kattene skulle ikke behøve å innavles. Da skulle vi møte problemet med en innsnevret genbase. Etter fasen med testing av våre 16 kattunger så skal vi logisk blande våre nye linjer i vanlige showlinjer og integrere det nye blodet i den vanlige genbasen. Ettersom alle rasekatter allerede er relativt innavlede, i utgangspunktet bærer mange av dem samme genetiske defekter. Med dette menes at avkommene til de "testede linjene" kommer til å gå tilbake til den rammede genbasen og samme problemet kommer til å oppstå igjen etter to generasjoner. Har vi da oppnådd noe med dette? Skal vi da fortsette å produsere 16 kattunger til med en kjent bærer i neste generasjon - og i neste generasjon?

Hvordan er det med "7 kitten method"? Noen mennesker mener at det ville være mer fornuftig hvis en partner bærer det uønskede genet homozygot. Denne katten ville da bare trengt å produsere 7 kattunger for å gi et 99% sikkert svar om den andre avlspartneren er fri for det aktuelle genet. Her er et annet spørsmål: Hvis en katt bærer et gen homozygot, er det logisk at den også vil vise det (ha problemet), ikke sant? Nå, hvis den genetiske feilen er alvorlig, vil vi ønske å produsere flere kull med en slik katt for å finne ut om vår nye foundationkatt bærer det samme genet? Hvis, på den andre siden - om den genetiske feilen ikke er alvorlig og vi bare vil finne ut mer om uønskede skjønnhetsfeil som medaljonger eller haleknekk, ville "7 kitten method" selvfølgelig ha vært nyttig hvis - ja hvis det ikke var for alle de flotte polygenene!

Et annet aspekt er nye mutasjoner. En testparring kan produsere flere nye genmutasjoner som ikke ville kommet opp i en annen parring, selv med det samme avlsparret. Med andre ord, kattunge nr 15 eller 16 kan komme til å vise det dårlige genet vi leter etter - men ikke fordi foreldrene er bærere, men på grunn av en plutselig celleforandring.

Selv omm nye foundationlinjer er grundig testet og prøvd ut av en ansvarsfull foundationoppdretter, kan vi ikke garantere at disse linjene er fri for genetiske feil. Faktisk er intet levende vesen fri for genetiske feil. Folk som vil starte med en "ren foundation-bestand", må innse at det ikke FINNES noen ren foundationbestand. Alle katter og alle linjer er bærere av uønskede resessive gener. Det finnes ingen rene linjer og det finnes ingen perfekte katter. Hvis vi skulle foreta innavlstester på våre nåværende showlinjer, fulgt av en seleksjon, hvor mange katter ville det vært igjen i avlsprogrammene våre? Hvis vi vet svaret, hvorfor i all verden ville vi i det hele tatt vurdere å testavle våre foundationkatter? Det ser ut som om denne metoden ville være et skritt bakover. Det er som om vi ville prøvd å avle etter det uønskede istedenfor å direkte avle for de ØNSKEDE egenskapene.

Her er en annen tanke for de som fremdeles tror at de kjenner til de aksepterte showlinjene og bare bryr seg om alle forferdelige feil en foundationkatt kanskje bærer: Innavlstester der den ene forelderen er av nye foundationlinjer og den andre forelderen er en med full stamtavle, så ville det ikke gi oss mer bevis av "renhet" på våre nye linjer enn det skulle gi oss bevis på "renhet" i våre gamle linjer. Hvorfor? Fordi de resessive genene skulle da bæres av begge foreldrene, for tilslutt å vise seg hos avkommene. Med andre ord, om et problem dukker opp, skulle ikke de nye linjene ha noe uønsket med seg i vårt avlsprogram enn hva vi allerede hadde.

Oppdrettere tar ofte inn en utparringskatt i oppdrettet som gjennomsnittlig består av 5-15 eller flere katter med tett parrede stamtavler. Den nye utparrede katten har så fått i oppgave å balansere ut genetiske defekter, som har manifistert seg i årevis. Det er vanligvis ikke slik det fungerer. Det tar tid å avle seg bort fra noe. Vi bedrar oss selv hvis vi tror at vi kan sette opp tempoet med innavlstester. Hvis vi allikevel foretar dem, kan vi være nesten sikre på at våre innavlstester GIR oss problemer, fordi vår foundationkatt faktisk bærer på uønskede gener, slik som alle andre katter - ingen grunn til å testparre. Hva gjør vi når vi finner ut av det? Steriliserer og kastrerer og begynner forfra? Og hva om et annet problem oppstår i vår neste nye linje (hvilket mest sannsynlig skjer), og hvis det kun er i innavlstestene :o), skal vi da også stoppe denne linjen? Eller beholder vi avkommet til avl og gjemmer komplikasjonene fra andre, bare for å tilby dem det de faktisk forventer av oss - "ren" foundation? Hvorfor innavle for å finne ut av det alle allikevel forventer?

Sammendrag: Defekte resessive gener kan bare bli eliminert til en viss grense, uansett hvis og uansett hvor mange testparringer som blir foretatt. Dette er tilfellet for ALLE Maine Coon katter. Vårt håp er å bringe urelaterte, nye blodslinjer inn i rasen og parre dem med våre vanlige showlinjer. Disse kattene kan bringe nye problemer inn i våre gamle linjer, slik som våre gamle linjer kan gi tilsvarende problemer inn i våre nye foundationkatter. Dog kan problemer med genetiske defekter minimeres eller også rettet opp i gjennom noen få generasjoner - hvis vi bare holder oss unna innavl. Et resessivt gen kan bare bli et problem hvis begge foreldrene er bærere av genet. Sjansene for at to katter bærer de samme genene er mye mindre hvis de ikke er i slekt. Hvis et problem oppstår, må vi håndtere det derfra. En kombinasjon av TOS (testing for genetic diseases, Outcrossing and Selecting ~ teste for genetiske sykdommer, utparring og selektering) er ikke svaret på alle våre helseproblemer. Allikevel er utparring avgjort den mest effektive måten å redusere immunrelaterte problemer. Utparring sammen med testing og seleksjon er også i en viss grad effektive redskaper for å bekjempe problemer med genetiske sykdommer. Hvis vi hadde unngått å avle med en for smal genbase i starten, ville vi ikke være nødt til å betale med dyre HCM- og HD-tester idag - nettopp fordi disse problemene ikke ville eksistere i så overveldende grad. Mange av oss strever etter sunnhet, men vi får aldri helt suksess i disse målene og visjonene. Selv med de beste intensjoner vil avl forbli et slipp og en masse arbeid. Vi fortsetter å håpe på det beste. Selv om håpet kan være lite, varer det evig...