Genetikk Picture

English Chinese Spain French Italian Dutch Norwegian Swedish Portuguese Taiwanese

Genetiske problemer dukker opp i rasene!

Ja, det kommer også av for små effektive populasjoner! Det vil si, i de tilfellene det ikke kommer av at man bedriver en avl som ikke tar hensyn til kattenes anatomiske funksjoner. Om man avler for å få frem ekstremt lange kropper, får man kanskje problemer med ryggene. Om man avler for å få frem ekstremt korte hoder, så får man kanskje problemer med tennene. Avler man for å få frem ekstremt trekantede, firkantede, runde osv. hoder så får man kanskje problemer med kjevene, øynene, hjernen eller noe annet. En katt må først og fremst få lov til å være en KATT. Den består ikke av leire som vi kan forme som vi vil, etter våre egne estetiske idealer. En katt består ikke av sirkler, triangler, firkanter eller andre geometriske figurer, det må vi huske på. Kanskje skulle vi avle frem alle katter med puddelpels, slik at vi kan klippe frem de geometriske formene vi syns er så vakre? Da kan kattene ha sin anatomi i fred. Nei, selv om det står at et hode skal være trekantet eller firkantet så må man som oppdretter se til at man ikke driver det for langt. Et kattehode skal det være - ikke en geometrisk figur.

Bortsett fra feilavl av denne typen er det for små effektive populasjoner som forårsaker at høye frekvenser av genetiske sykdommer eller defekter dukker opp i rasene. Iblant kan man høre oppdrettere som tror at om vi for eksempel har PRA på 10% av kattene i en rase, hvilket tilsvarer en genfrekvens på 32% på det resessive PRA-genet, og om vi ikke tester og selekterer hardt for å få ned frekvensen, så kommer frekvensen av PRA hele tiden til å øke automatisk. Det stemmer selvfølgelig ikke. Om det var slik, så ville det med samme resonnement innebære at for eksempel frekvensen av diluterte (blå, créme, lilla, fawn) katter skulle øke ukontrollert om vi ikke selekterte mot dilutionsgenet. Nei, om den effektive populasjonen er stor nok, og ingen selektering for eller imot PRA skjer, da kommer frekvensen til å forbli på 32%.

Om vi derimot selekterer i liten skala mot PRA, som at vi for eksempel lar katter som har PRA selv få maksimalt ett kull etter seg, da kommer genfrekvensen til å synke. Langsomt om vi selekterer svakt, raskere om vi har et sterkere seleksjonstrykk.

Men hva skjer da, hvis den effektive populasjonen er for liten? Hva skjer da med genfrekvensen? Jo, det blir samme effekt som hvis man kaster krone og mynt ti ganger. Sjansen for at du får krone er 50% i hvert kast. Om du hadde kastet mynten tusen ganger ville du fått omtrent 50% krone og 50% mynt. Men nå gjør du bare ti kast. Da er det ikke veldig usannsynlig at du både kan få 70% krone og 30% mynt, eller 30% krone og 70% mynt, eller noe lignende.

I sammenheng med en liten kattepopulasjon innebærer dette at genfrekvensen på ca 30% i neste generasjon kanskje har økt til 35% på grunn av tilfeldighetene som rår. Eller kanskje tilfeldighetene har gjort at den har minsket til 25%, hviklet i PRA-tilfellet ville vært mye bedre. Men la oss nå være pessimistiske og anta at genfrekvensen øker til 35%. Da kommer den FORVENTEDE prosenten på genfrekvensen i neste generasjon også å være 35%. Men på grunn av tilfeldigheter som rår kan den kanskje havne på 29%, 34%, 38%, 42% eller hva som helst i nærheten av 35%. Jo mindre den effektive populasjonen er, desto større er risikoen for et stort avvik i den forventede verdien på genfrekvensen. Deretter blir da frekvensen, som vi fikk tilfeldig, den forventede verdien hos neste generasjon. Dette fenomenet kalles tilfeldig genetisk drift (eng. random drift). Om effekten av denne tilfeldig genetiske drift er sterkere enn effekten av seleksjonen - naturlig eller tilført av mennesker - da kan forandringene i genfrekvensene fort bli det motsatte av hva vi ville. Til TROSS for seleksjonen. Da kan øyenfargen bli blekere på vår siameser, øretufsene hos våre norske skogkatter kan bli mindre, eller PKD kan bli vanligere på våre persere. Og det ville vært alt annet enn morsomt!

Om vi nå tar en titt på hvordan det har seg at PKD ble et aldeles for vanlig problem på for eksempel perser (og også endel andre raser), så kan vi konstatere at det antakeligvis ikke kan ha kommet av noen mystisk seleksjon til fordel for dårlige nyrer. Det må ha hatt en annen årsak.

Det må selvfølgelig ha begynt med en mutasjon hos en katt for lenge siden. Det var et dominant gen, så katten utviklet cyster på nyrene sine. La oss anta at det var en hannkatt, som døde av PKD ved fem års alder. Eller kanskje 7-8 års alder. Uansett, det ble en viss seleksjon mot genet. Om den effektive populasjonen da hadde vært tilstrekkelig stor, så skulle frekvensen av genet etterhvert minske, og før eller senere skulle frekvensen komme ned til 0%. Selv om det ikke hadde funnets en seleksjon i det hele tatt mot genet, så ville det være en sannsynlighet for at genet ville forsvinne innen noen generasjoner, ettersom det er tilfeldig om frekvensen går en anelse opp eller ned. Det finnes jo i begynnelsen bare ett eneste PKD-gen i en stor populasjon, så i neste generasjon kan det selvfølgelig kanskje finnes to, tre eller ingen, avhengig av om nettopp den katten med mutasjonen gikk videre til avl eller ikke. Sjansen er derfor relativt stor for at frekvensen av genet vil gå ned til 0%, og da er genet borte.

Nå fantes det dessuten en viss naturlig seleksjon mot PKD-genet, men allikevel økte frekvensen mer og mer. Så åpenbart var den effektive populasjonen for perser ikke stor nok. Resultatet ble tilfeldig genetisk drift, og den gjorde uheldigvis sitt til at frekvensen av PKD-genet økte. Til tross for en viss seleksjon MOT genet havnet frekvensen av rammede katter på omtrent 25-60% (avhengig av land) før oppdretterne fikk opp øynene for problemet, begynte å teste avlskattene og dermed fikk en sterkere seleksjon mot sykdommen.

Og hva sier alt dette oss? Jo, at om vi ikke har store nok effektive populasjoner kan høye frekvenser av utrivelige genetiske problemer fortsette å dukke opp. Om vi har uflaks kan vi også ha mislyktes med å rette opp i problemet til tross for seleksjon.

Om vi istedet sørger for å stadig ha store nok effektive populasjoner i våre raser, kommer ikke genetiske sykdommer til å dukke opp som vanlige problemer i hele populasjonen. Det blir istedet enslige, sjeldne tilfeller. Som en ekstra bonus unngår vi også innavlsdepresjon og dårlig immunforsvar.

Å avle med en for liten effektiv populasjon og samtidig starte helseprogram for å bekjempe genetiske sykdommer hos rasen, er som å behandles for lungekreft og samtidig fortsette å røyke. Eller som å tømme ut og tørke opp vannet som har rent over badekarskanten, men ikke stenge av krana så vannet fortsetter å fylles i badekaret.

Å arbeide med stor nok avlsbase er et slags forebyggende medisinsk tiltak for rasene. Det virker ikke så smart å bare behandle sykdommene, uten å bry seg om de forebyggende tiltakene som kan forhindre at sykdommene i det hele tatt oppstår.

Vi bør også tenke på behovet for en rimelig størrelse på de effektive populasjonene i rasene når vi avler frem og godkjenner den ene prikkete korthårsrasen etter den andre, og den ene storvokste semilanghårede rasen med medium hodeform etter den andre osv. Hvis ikke antallet oppdrettere som vil arbeide med prikkete korthårede raser øker i samme takt som antallet slike raser øker, så kommer rekruteringen av for eksempel bengaloppdrettere - bare et eksempel - å skje på bekostning av mulighetene for å holde et tilstrekkelig stort og konstant antall katter i avl på nærliggende raser som ocicat, spottet orientaler, egyptian mau osv. Har disse rasene råd til det? Kommer den nye rasen til å kunne skape tilstrekkelig plass for seg selv blant de andre rasene? Eller risikerer vi at alle får for små effektive populasjoner, slik at vi til slutt har ødelagt alle de prikkete korthårede rasene? Dette er viktige saker for oss i katteorganisasjonene å tenke på. Disse farene er reelle, de finne ikke bare "i teorien", og vi har allerede begynt å se de første effektene av det, selv om det ennå ikke har gitt så alvorlige skader som på hundesiden. Nå har vi sjansen til å unngå å komme like galt ut som dem! Vi kan lære av deres feil og gå over til en sunnere avl, eller så kan vi fortsette i samme spor og få problemer.

Så dette er noe vi må begynne å arbeide med. Det får ikke glemmes bort blant alle spesifikke prosjekter mot spesifikke sykdommer. Det handler om selve fundamentet for kattenes og rasenes helse.

Neste...