Genetikk Picture

English Chinese Spain French Italian Dutch Norwegian Swedish Portuguese Taiwanese

Men hva om rasen allerede er innavlet?

Hvis en rase eller en populasjon allerede er så innavlet at klare tegn på innavlsdepresjon har dukket opp, for eksempel høy frekvens av tidlig kreft eller infeksjoner, hva kan man gjøre da?

Om det finnes ubeslektede linjer i andre land, er selvfølgelig den beste løsningen å øke importen av katter fra disse linjene. Om det ikke finnes ubeslektede linjer, må vi parre ut med katter fra en annen rase eller med uregistrerte katter som stemmer overens med standarden. Om tilstrekkelig mange nye gener blandes inn i populasjonen, kommer innavlsproblemet å løse seg.

En innvending man iblant hører mot denne typen løsninger er at vi ikke vet hvilke skadelige resessive gener vi kanskje introduserer i rasen gjennom å parre inn fra en annen rase. Og det er jo sant, vi vet ikke det. Derimot vet vi at alle individer bærer på noen skadelige resessive gener. Mange oppdrettere tror at det da er bedre å ha en mer innavlet populasjon, og dermed et mindre antall typer skadelige gener, ettersom man da lettere kan kontrollere dem. Kanskje finnes det til og med tester for de sykdommene eller defektene som disse genene forårsaker. Men som vi snart skal se er det faktisk bedre å ha lavere frekvens av mange ulike resessive defekte gener enn å ha en høy frekvens av et eneste resessiv defektgen.

Anta at vi har en populasjon A med en genfrekvens på 50% for noe slags resessivt defektgen. Vi skal sammenligne dette med en populasjon B med genfrekvensen 10% av hvert og ett av fem ulike resessive defektgener. Begge populasjonene har da samme frekvens av skadelige gener totalt sett, men populasjon A har bare ett slags defektgen (lett å ha kontroll over) mens populasjon B har sine defektgener oppdelt på fem ulike typer.

Risikoen for at en enslig kattunge i populasjon A viser defekten er da 0,50 x 0,50 = 0,25 = 25%.

Risikoen for at en enslig kattunge i populasjon B viser noen av de fem forskjellige defektene som finnes i populasjonen er 5 x (0,10 x 0,10) = 0,05 = 5%.

Dette viser at vi får bemerkningsverdig mange færre kattunger med defekter i en populasjon som har lavere frekvenser av flere ulike typer defektgener. Den mest effektive måten å holde en rase frisk er ikke å forsøke å eliminere alle skadelige resessive gener, men å sørge for at de forekommer i en så lav frekvens at to av samme slag aldri møtes.

Det forekommer at oppdrettere tviler med å parre ut ettersom de er redde for å miste typen på kattene for alltid. Det finnes oppdrettere som anser at innavl (linjeavl) er den eneste måten å få bra og helhetlig type. Det stemmer at innavl kanskje kan hjelpe en å nå resultater raskere på den fronten. Problemet er at man på denne måten risikerer rasens helse på lang sikt. Det er mulig å oppnå samme resultat med typen på kattene uten innavl, selv om det kan ta litt lengre tid. Dessverre er innavl en veldig fristende snarvei for oppdrettere som er interesserte i å stille ut kattene sine. Men man må huske på at de fleste av de genene man fordobler ved å innavle ikke har noe som helst med type å gjøre. Et menneske har for eksempel 30 000 gener, og omtrent 98,5% av disse er identisk like hos en sjimpanse! Og allikevel er vi vel ganske forskjellige fra sjimpansen? Hvor stor del av genene kan da skille en siameser fra en perser? Eller en norsk skogkatt og en maine coon? Eller mellom en burma med bra type og en huskatt som ser ut omtrent som en burma? Ikke mer enn at vi kan fikse det med et antall generasjoners selektiv avl, det er jeg sikker på!

Neste...