| Polycystisk Nyresykdom (PKD) hos Perser og andre raser |
|
[Oversatt av Ann Therese Hardy-Olufsen]
Av Dr. Ingrid Putcuyps, veterinær. 2005.
(Gjengitt med tillatelse.)
Hva er Polycystisk Nyresykdom - PKD?
PKD er en arvelig nyresykdom som impliserer at det allerede er cyster tilstede ved fødselen og oftest i begge nyrer. Disse cystene er tomrom som fylles med væske som har opphav i normalt nyrevev. Hos kattunger er disse cystene vanligvis veldig små (1 til 2 mm). Etterhvert som dyret eldes vil hulrommene bli større (også over 2 cm). I én nyre kan det finnes alt fra 20 til 200 cyster. PKD er også en velkjent sykdom blant mennesker, og rammer over 5 millioner mennesker på verdensbasis.
Raser som bærer PKD
Perseren er den mest rammede rasen. Siden denne rasen er den vanligste brukt til rasekrysning, ser vi PKD hos andre raser også. Rasene som har blitt krysset med perser er: Exotic Korthår, Selkirk Rex, Britisk Korthår, Scottish Fold, Birma, Ragdoll, Amerikansk Korthår, Devon Rex og Maine Coon. Tidligere ble perseren også krysset med Norsk Skogkatt, Sphynx, Orientalsk Korthår, Cornish Rex, Abyssiner, Somali, Manx og Burmeser, derfor ser vi PKD også i disse rasene.
Symptomer på PKD
Om en katt blir syk av PKD avhenger av størrelsen og antallet cyster i begge nyrer. En katt vil vise nyresvikt når cystene opptar for mye plass i nyrene og normalt nyrevev må vike. Når det er for lite normalt nyrevev igjen vil ikke nyrene fungere normalt, og katten blir syk. De første symptomene på sykdommen kommer gjerne til syne når katten er mellom 3 og 10 år, men noen ganger kan de også sees mye tidligere.
I begynnelsen er symptomene svært svevende. En katt vil drikke og urinere mer enn vanlig, den mister matlysten og pelsen mister glansen. Når nyresvikten blir mer alvorlig, vil katten spise mindre, den vil gå ned i vekt og kanskje også kaste opp. Noen ganger forekommer blod i urinen og ekstremt dårlig ånde kan også merkes. Når nyresvikt er et faktum kan det ikke kureres. Med tilpasset behandling kan disse dyrene allikevel nå høy alder (se nedenfor).
Det er viktig å vite at ikke alle katter med PKD vil utvikle nyresvikt. Dyr med veldig små eller veldig få cyster vil antakeligvis aldri vise tegn til PKD.
Behandling av PKD
På nåværende tidspunkt finnes det ingen midler for å forhindre utviklingen av PKD eller å stoppe veksten av cyster. Som et preventativt verktøy er den eneste løsningen å ta alle PKD-positive katter ut av avlen. Behandling bør kun vurderes når en katt viser tegn på nyresvikt. Dehydrerte katter og/eller katter som kaster opp bør gis væske intravenøst et par dager. Når katten er stabil, er den viktigste behandlingen en diett utviklet for nyrefeil. En slik diett inneholder mindre protein og fosfor enn vanlig kattemat. Hos hardt rammede katter kan veterinæren beslutte å gi medisiner i tillegg, som kardialgi inhibitorer, kalsiumtilskudd og antibiotika når det er nødvendig. Motiverte eiere kan gi katten væske selv i hjemmet.
Diagnosering av PKD
Nylig har forskere i USA isolert genet som gir PKD hos katter. En offentlig test, som sies å være veldig pålitelig, er nå tilgjengelig. Om en katt er positiv til PKD eller ikke, kan fastslås gjennom spytt- eller blodprøve. På dette tidspunktet er testen kun utviklet for Perser og Exotic. En DNA-test som denne vil ikke gi svar på verken størrelse eller antallet cyster, og DNA-testen er spesielt nyttig for unge dyr siden de kan ha små cyster som ikke kan sees ved ultralyd, eller for dyr med et tvetydig ultralydresultat (for eksempel en katt med bare en cyste i en nyre).
Ultralyd er fremdeles en rask og bekvem måte å diagnosere voksne dyr. De aller fleste dyrene kan gjennomgå undersøkelsen uten å bli bedøvet.
Katten blir enten lagt på ryggen, hvorpå et rektangulært område rundt navlen barberes, og gir veterinæren muligheten til å se begge nyrene. En annen metode er å se på nyrene ved å barbere små rektangulære områder på flanken på begge sider. Den første metoden er bedre for utstillingsdyr da det barberte området ikke er så lett synlig. Noen katter har veldig tynn pels, slik at de kan bli testet uten å bli barbert først. Da blir pelsen vætet med alkohol for å få bort luft mellom hårene. Det er viktig å utføre undersøkelsen hos en veterinær som er kjent med denne typen undersøkelser og som har det rette utstyret (7,5 - 10 MHz-omformer).
 Ultralyd av en normal nyre |
 Nyre med en cyste |
For å bekrefte at en katt har nyresvikt, bør det foretas blod- og urinprøve. Forandringer vil bare vises hvis 2/3 av det normale nyrevevet er rammet. En blodprøve vil vise antallet røde blodlegemer (for lavt), urinstoffer, kreatin og fosfor i blodet. De tre siste substansene vil være over normalt nivå hvis nyren ikke fungerer som den skal. Urinprøven vil vise disse konsentrasjonene (for lave hos katter med dårlige nyrefunksjoner) og om det er tegn på urinveisinfeksjon eller proteintap gjennom nyrene.
Nedarving av PKD
En katt har 38 kromosomer, parret opp til 19 par. Det er to av hvert kromosom tilstede i en katt (en fra hver forelder). Disse kromosomene består av gener. Et gen er ansvarlig for forskjellige karakteristikker som hårfarge eller en normalt utviklet nyre, og er også tilstede i par. På et tidspunkt kan noe skje med genet, som gir et avvik i kroppen (f.eks. dannelsen av cyster i nyrene). Når dette skjer, er det snakk om en mutasjon. Denne mutasjonen kan gis videre til kattungene.
PKD er nedarvet autosomalt dominant. "Autosomalt" betyr at avviket ikke er fiksert på kromosomet som bestemmer kjønn. Kjønnet er ubetydlelig i denne sammenhengen, både hannkatter og hunkatter kan rammes av sykdommen. "Dominant" betyr at hvis kattungen har arvet det muterte genet fra en av sine foreldre, vil den utvikle sykdommen. Med en resessiv lidelse må både mor og far gi mutasjonen videre for at kattungen skal utvikle sykdommen.
Arveligheten er også avhengig av om foreldrene er homozygote eller heterozygote eller fri for PKD. Som tidligere nevnt må hvert gen være tilstede i to eksemplarer. Ett gen kommer fra moren og det andre kommer fra faren. Homozygot for PKD betyr at kattungen får to muterte gener, en fra hver forelder. Det råder tvil om at en slik katt eksisterer. Antakeligvis dør de før fødselen eller kort tid etter.
Faktisk er det bare noen få muligheter:
- PKD negativ + En forelder heterozygot: Kattungene har 50% sjanse til å arve PKD
- Begge foreldrene er heterozygote: Kattungene har 75% sjanse til å arve PKD
- Begge foreldre er PKD-negative: Alle kattungene er PKD-negative
Hva kan jeg som oppdretter gjøre?
Først av alt er det viktig å identifisere de PKD-positive dyrene ved hjelp av ultralyd eller DNA-test. Erfarne veterinærer kan identifisere cyster på kattunger mellom 8 og 12 uker. Det er allikevel ingen garanti for at katten er PKD-fri selv om man ikke finner cyster i denne alderen. Det er fremdeles en sjanse for at katten vil utvikle PKD i fremtiden. En diagnose kan stilles når katten er 1 år eller eldre. Etter testen vil oppdretteren få et sertifikat som viser kattens navn og stamboknummer. I fremtiden bør vi sørge for at alle avlsdyr er identifisert med microchip.
Katter som brukes mye i avl, spesielt hanner, bør retestes i en alder av to år.
Katter som benyttes mye i avlsarbeide, spesielt hannkatter, bør testes igjen når de blir 2 år gamle.
Katter som har én cyste i en nyre skal sees på som PKD-positiv siden de fleste av dem utvikler flere cyster senere i livet, eller vil produsere kattunger som er PKD-positi.
Så snart oppdrettet ditt består av PKD-negative katter, kan du foreta stikkprøver og teste avkom fra tid til annen. Slik kan du med letthet eliminere PKD fra oppdrettet ditt. Når katter blir kjøpt inn fra andre oppdrett, er det viktig å spørre om sertifikat som viser at katten er PKD-fri. En annen mulighet er å spørre etter en klausul i kjøpekontrakten som sier at salget vil bli hevet og kjøpesummen tilbakebetalt om katten er PKD-positiv, og deretter få katten testet så snart som mulig.
Katter som er PKD-positive bør steriliseres/kastreres. Hvis veldig store cyster er funnet, kan man ta en blodprøve i sammenheng med den årlige vaksinen. Hvis kreatin-nivået er høyere enn normalt, er det anbefalt å sette katten på diettfôr.