"OMERTA": Oppdretternes taushetsplikt Picture

English German Danish Spanish French Italian Dutch Norwegian Portuguese Swedish

[Oversatt av Sissel J. Tjernstrøm, (N)Solstorm's og Anne-Marit Jerpstad (N)Ororina's.]

Av Sierra Milton, Stormsong GSPs

Mafiaen og oppdrettere

Hva har de fleste moderne oppdrettere og mafiaen til felles? For et merkelig spørsmål tenker du kanskje. Det er, dessverre, en veldig reell hverdag. Svaret er helt enkelt det som Padgett, en velkjent genetiker, henviser til som "Taushetsplikten" (Code of Silence) blant oppdrettere og kanskje mer kjent som "omerta" blant Costa Nostra (den sicilianske mafiaen). Begge er dødelige tausheter. Det er enkelt å forstå bakgrunnen for sammensvergelsen om taushet når det gjelder kriminelle, men hva slags grunner kan oppdrettere ha for å opprettholde "omerta"?

Grunnen for at man ikke deler genetisk informasjon med hverandre er redselen for å bli utsatt for heksejakt. årsaken ligger dog mye dypere. Den begynner med eierskap og det menneskelige behovet av å få bekreftet at det man eier er det beste som finnes. Husker du "keeping up with the Jones"*-mentaliteten? Alle vil ha det absolutt beste og vil lovprises for at man eier det fineste. At det man eier eller har fødd opp kanskje har sine svakheter, er vanskelig for de fleste mennesker å innrømme. En annen årsak som kan ligge til grunn er de store økonomiske og følelsesmessige investeringene oppdretteren har lagt i sine hunder. å oppdage at det kanskje finnes defekter hos sine egne avlshanner og - hunner når man som oppdretter har investert så mye av seg selv i arbeidet, kan være skremmende. Dette kan få som følge at mange ikke engang vil overveie at deres hunder kan bære på defekte gener. Ens eget ego og redselen for å bli stemplet som en "dårlig oppdretter" er de viktigste grunnene for at oppdrettere opprettholder denne skadelige taushetsplikten.

* Jones var en av de første familiene som kom til Amerika og mange vil vise til at de stammer fra akkurat denne familien.

Defekte gener

Enda mer farlig enn denne taushetsplikten, er at man vegrer seg for å overveie at defekte gener kan eksistere innom et avlsprogram, og at de kan bli med i generasjoner og blande seg med flere blodslinjer før de gir seg til kjenne. Kan det være mulig at hunder som virker friske i virkeligheten kan spre farlige, iblant dødelige, gener i avlsbasen, som fører til at man til slutt har to bærere av defekte gener som til sammen får de første avslørende syke avkommene? Visst er det slik, og gang på gang forklarer genetikerne hvordan dette er mulig.

Forenklet så kan man si at om en oppdretter ikke kan se de defekte genene så eksisterer de ikke. Derfor, om man følger den logikken, så må alle de u-testede hundene være like friske inni som de er vakre på utsiden. Hvis bare den logikken var sann! Dessverre legges det mye mer vekt på typemessig og ytre skjønnhet; helt enkelt fordi det er lettere å se, være oppmerksom på, og oppnå. Det er også noe som ikke krever "unødvendige" økonomiske investeringer fordi man ikke behøver å betale for røntgen, eller blodprøver, eller en spesialbedømming for å kunne vurdere hvordan en hund oppfyller den fysiske standarden.

Den virkelige faren kommer ikke fra hunder som er testet, men fra oppdrettere som stikker hodet i sanden og nekter å tro at deres hunder kan være annet enn "perfekte". Vi kan begynne å reparere det vi finner, men det som forblir skjult er en trussel mot framtiden. Det er her, omerta (taushetsplikten) blir veldig tydelig. Disse oppdretterne holder ikke bare fast ved troen på at deres hunder er ubeslektet med defekte gener, fysiske defekter eller har dårlig temperament. De tror også at hundene de velger å ta inn i sitt avlsprogram gjennom parringer med egne hunder, heller ikke kan være bærere. Tross alt så parrer de bare det beste med det beste, og naturligvis så er det beste helt enkelt perfekt.

Utstillingsmeritter

Nå kommer vi til den virkelig kriminelle handlingen. Disse oppdretterne er ofte veldig fremgangsrike på utstillinger; deres hunder oppfattes tross alt som de beste - og de har jo faktisk kokarder og titler som kan bevise hvor fremgangsrike hundene deres er! Takket være sin suksess på utstillinger ses de på som oppdretterautoriteter, og mennesker som er nybegynnere innenfor rasen stoler på dem når det gjelder kunnskap og informasjon. Og informasjonen som disse nybegynnerne får, er at det ikke finnes noen genetiske problemer å bry seg om og at det derfor ikke er noen grunn til å utføre dyre undersøkelser når alle hundene er friske. Enda mer katastrofalt for rasens fremtid er når holdningen blant disse oppdretterne begynner å bli den som er rådende. Nybegynnere ser bare suksessen for disse oppdretternes hunder og kjøper dem (selv om få, om noen, har gjennomgått de mest elementære undersøkelser for fysiske defekter, dårlig helse eller defekte gener). Nybegynnere har deretter en økonomisk og følelsesmessig investering å forsvare og begynner å spre samme holdningen med forutsigbart resultat. Ganske så snart, ettersom disse oppdretterne er "styrende" innenfor rasen (ganske ofte dommere, mennesker som er valgt til å prate om hundene på raseseminarer, oppdrettere som krever penger for både valper og parring, oppdrettere som er fremgangsrike), bruker de denne makten til å forsikre seg om at det blir uetisk å diskutere defekter, uansett hvilke, uansett om det gjelder helse eller temperament, som finnes i noen av stamtavlene bak deres avlshanner, hunner eller avkom fra disse. Alt for ofte hører man "jeg tør ikke å si noe om jeg vil vinne" eller "det er tre linjer med epilepsi (eller hjertefeil eller øyeproblem eller ta hvilket helseproblem som helst), men det behøver du ikke å bekymre deg om".

Naturligvis må vi kjenne til dem, hvordan skal vi ellers kunne fatte intelligente beslutninger om hvilke hunder som mest skulle ha nytte av den framtiden som vi planlegger for dem om vi bryr oss ikke bare om den ytre skjønnhet, men også om den skjulte genetikken som vi også forsøker å forbedre?

Men hva hender med de oppdretterne som åpent diskuterer defekter som man har funnet blant sine egne hunder? Dessverre så blir de ofte stemplet som "dårlige oppdrettere" og at deres hunder er "defekte". Man unngår dem, og hvisker om dem og hånler av dem. Det åpenbare faktum at disse oppdretterne strever etter å åpent dele av sin kunnskap, og vitenskapelig tester sine hunder, gjør at de utsettes for en heksejakt av akkurat de menneskene som enten er for gjerrige, for ubekymrede, for egoistiske eller ikke bryr seg om rasens framtid til engang å teste sine hunder, enda mindre ha mot nok til ærlig å diskutere hundene sine. I stedet for å applaudere for de oppdretterne som velger å dele informasjonen med andre, så blir de holdt utenfor og ledd av. På grunn av den menneskelige naturen som gjør at vi heller vil tilhøre en gruppe enn å stå utenfor, blir konsekvensen at oppdrettere gjør hva de kan best - de tier stille og lyver eller vegrer seg for å erkjenne hva de vet.

"Dårlige oppdrettere"

Når flere og flere nybegynnere slutter seg til en rase, og uerfarne oppdrettere og utstillere hopper på utstilling, eierskap og utøvelse av oppdretterkunsten-toget, så vender de seg til oppdrettere som er vinnere, og setter likhetstegn mellom utstillingsfremgang og overlegen kvalitet. Oppdretterne er derfor opptatt av at intet ufordelaktig kommer fram om noen av deres hunder. Dermed kan de også selv fortsette å se for seg at de hundene de før opp er perfekte, noe som igjen øker den økonomiske og følelsesmessige avhengigheten av å forfekte denne teorien. å vinne på utstilling har ingenting å gjøre med genetisk helse. Faktisk er det sånn at en del av de vinnende hundene i det minste er bærere av genetiske problemer, og i en del tilfeller er noen kjent for å ha helseproblemer. Avhengig at type og alvorlighets-grad, skal et enkelt genetisk problem aldri medføre at hunden utelukkes fra den genetiske basen, men det er absolutt grunnleggende at folk er klar over alle ulike problemområder som er av interesse for at man skal kunne avle på en intelligent måte. I det minste må andre hunder som en hund parres med testes, og man må se på dens bakgrunn for å minske risikoen for at flere hunder påvirkes eller at flere hunder blir bærer av problemet. Men da vinnerne ikke vil bli stemplet som "dårlige oppdrettere" og gå glipp av anerkjennelsen ved å være best (men også unnvike et mulig økonomisk tap da man ikke kan selge valper eller parringer til en så høy pris som mulig), så trykker man "taushetsplikten" enda tettere til sitt bryst.

Siden nybegynnere ønsker å bli akseptert, unngår de å prate om de hanner og hunner som gir dårlige avkom, uansett om det gjelder type, helse eller problemer med temperamentet. De har også nå økonomiske og følelsesmessige investeringer i tillegg til at de ønsker å bli akseptert i "vinnerklubben", og de kan kanskje til og med kjenne igjen trender i en eller flere av sine egne linjer, men vegrer seg for å erkjenne dem og skjuler dem i redsel for å bli stemplet.

Ofte forsøker oppdrettere, uten åpent å erkjenne at det finnes et problem, å spre risikoen for at problemet ikke skal dukke opp gjennom å parre ut til en helt annen linje. Dr. Jerold Bell, en anerkjent genetiker, har uttalt seg om denne metoden: "Repeterte utparringer for å forsøke å tynne ut dødelige reccesive gener er ikke en ønskelig metode for å få kontroll på genetiske sykdommer. Reccesive sykdommer kan ikke tynnes ut; enten så finnes de, eller så finnes de ikke. Utparrede bærere mangedobler seg og sprer det defekte genet/genene videre i genpoolen. Hvis en hund er en kjent bærer, eller har en høy risikofaktor etter en analyse av stamtavlen, så kan det tas ut av avlen og erstattes av ett eller to avkom av høy kvalitet. Disse avkommene skal gå videre og erstattes av deres egne avkom av høy kvalitet, i håp om å bli kvitt det defekte genet.

Frykt

Dessverre så forsvinner ikke genetiske avvik ved å benekte at de fins eller ved å unnlate å gjennomføre tester. Det som vi ikke kan se har stor innvirkning på rasen, og en fortsatt avl på bærerne av defekte gener muliggjør at defekten får enda bedre fotfeste i rasen.

De oppdretterne som virkelig legger sin sjel i å fø opp friske hunder og som tar alle vitenskapelige forhåndsregler for å forsikre seg om genetisk helse, holder man seg langt borte fra på grunn av akkurat den lidenskap som burde applauderes. De anstrengelsene de gjør blir i beste fall bagatellisert, men oftest blir de hånet for de "unødvendige testene" og beskyldt for å spre frykt. Resultatet blir at disse oppdretterne arbeider alene, og utenfor deres eget oppdrett har deres anstrengelser liten påvirkning på rasen som helhet. Omerta kan bare brytes av mennesker som har mot, overbevisning og lidenskap til å forsikre seg om at rasen som helhet blir sterkere og friskere. I stedet for å starte en heksejakt på de som har mot til å gjøre noe med problemet, så burde alle raseklubber i alle land applaudere de som har mot og besluttsomhet til å prate åpent om problemet. Utmerkelser som man bruker å gi til de oppdretterne som har de mestvinnende hundene burde også gis til de oppdretterne som utrettelig arbeider med å forbedre rasen. Skjønnhet forbedrer ikke rasen; genetisk helse og muligheten til å leve et smertefritt liv overskygger skjønnhet fullstendig, men er vanskeligere å oppnå.

Utgiftene

Utgiftene for genetisk prøvetagning er ikke høy når man ser på hvilke effekter som det å velge og ikke teste kan ha på rasen. Spør hvilken som helst erfaren oppdretter av en rase som har voldsomme problemer med hjerte-, blod- og øyesykdommer eller hofteleddsproblemer om de skylder på manglende planlegging og tidligere oppdretteres vegring fra å gjøre de nødvendige økonomiske investeringene i rasen, for at man nå har de uoverstigelige problemene, og svaret er forutsigbart. I Storbritannia er det mulig å gjøre tester hos sertifiserte spesialister for hofteleddsundersøkelser, albuer, øyne, hjerte, blod samt immunsviktsykdommer for ca en total investering på £295.00 (mye mindre i USA), mindre enn kostnaden for en valp eller en parringsavgift. Det er mulig å gjøre færre tester, men til hvilken pris? Vil rasen lide av et hjerteproblem i fremtiden på grunn av en enkel og rimelig stetoskopundersøkelse som ikke kjentes særlig viktig akkurat da? Vil eierne av rasen være tvunget til å forsøke å bekjempe blindhet i årevis fremover på grunn av at en øye-undresøkelse ikke ble gjort fordi man mente det var undøvendig? Kommer avkom til å leve et liv i smerte på grunn av dårlige hofter og/eller albuer fordi rasen beveget seg bra i utstillingsringen og ikke så ut til å ha hofteleddsdysplasi når man bare så på dem? (Røntgen som er nødvendig for vurdering av hofter og albuer er den dyreste undersøkelsen, ca £110 for en hofteleddsrøntgen og ytterligere ca £80 for albuer; dessverre så behøves seks ulike bilder for å vurdere hofter og albuer og kostnaden speiler det antall bilder som behøves.)

å teste for von Willebrands sykdom (vWD) og thyroideastatus (immunforsvar) via blodprøver, kan gjøres til lave kostnader. Selvsagt kan man være enig i at det å teste for disse genetiske sykdommene ikke garanterer for at problemet ikke kommer til å dukke opp i fremtiden, men å teste vil radikalt minske sjansene for problemer, noe som er en god begynnelse.

Hvis oppdretter ikke kan legge fram bevis i form av veterinærstemplede sertifikater eller bekreftelser på at genetiske tester er utført, bør kjøperne være klar over at de handler på egen risiko. Caveat emptor! (Latin: Kjøperens undersøkelsesplikt av varer for å oppdage eventuelle feil.) Oppdretterne sier kanskje at deres hunder aldri har haltet eller at det ikke finnes noen grunn til å ta tester ettersom rasen er så sunn, og en del hevder til og med at deres veterinær har sagt at det er helt unødvendig å ta genetiske tester. Disse standpunktene er uansvarlige. Igjen; gener er ikke synlige og bærere av skadelige gener kan for det blotte øyet se friske ut. Det er kun ved hjelp av tester vi kan bevise om våre hunder er rammet eller ikke, og bare da kan man gjøre en ærlig vurdering av stamtavler med testede eller rammede hunder, for at muligheten for å finne eventuelle bærere virkelig kan realiseres.

Bryt tausheten

Hva kan vi gjøre for å bryte denne dødelige taushetsplikten? Majoriteten av, om ikke alle raseklubbene har en etisk forpliktelse som innebærer at medlemmene forplikter seg til å avle på friske hunder. Et av stedene å begynne er hos klubbene. I stedet for å være sosiale institusjoner eller "kameratklubber" så kan disse raseorganisasjonene begynne å opprettholde det opprinnelige målet med å forsvare rasens framtid gjennom å kreve at genetiske tester skal gjennomgås før parring. Mye mer alvorlig enn å parre en seksten måneders hunne, er å praktisere avl uten å ta enhver mulig forhåndsregel slik at genetisk helse er prioritert. Likevel defineres "dårlige oppdrettere" i mange klubber gjennom hvilken alder de parrer sin hund eller hvor ofte de parrer, enn det virkelig viktige kriteriet om at det skal finnes obligatorisk helsebevis. Så hvorfor ikke fjerne vekten som blir lagt på å vinne samt konkurransen "årets oppdretter" som baseres på antall avkom som vinner? Finnes det klubber som virkelig krever at oppdretteren skal fremlegge bevis på at de gjør alt de kan for å verne om rasens fremtid?

Vi kan bryte tausheten gjennom å anbefale de som har mot og besluttsomhet til å prate om problemene, og som deler suksesser og kunnskap i stedet for å gjemme dem. Omerta fungerer ikke hvis alle valpekjøpere krever bevis på at genetiske tester er gjort. Taushets-plikten mislykkes når vi innser at det ikke holder å avle fram hunder som vinner ofte ogsom er brukt femti, seksti eller hundre ganger. Vi må gjenfinne gløden som i første omgang gjorde at vi forelsket oss i akkurat vår rase, og jobbe lidenskapelig mot det fremtidige målet at antallet genetiske sykdommer skal minske for hvert år.

Hvis de du kjenner avler uten å teste, spør deg selv hvorfor: Er det på grunn av frykten for å finne en bærer i avlsbesetningen? Er det for at de er redde for et økonomisk tap hvis de tester? Er det for at de virkelig tror at deres hunder ikke kan være annet enn perfekte?

Er det for at de er redde for at de skal miste sin posisjon som "framgangsrike oppdrettere" hvis de erkjenner at det finnes problemer som man må jobbe med? Er det for at de er redde for at det skal bli vanskeligere å avle fram vakre og sunne hunder? Eller har de tapt sin første lidenskapelige forelskelse for rasen mens de klatret på stigen til suksessfulle vinnere? Eller, enda mer sørgelig, er det for at de ikke bryr seg om det de faktisk ikke kan se?

En bedre fremtid

Det kreves hardt arbeid og mye mot å utvikle et avlsprogram der man bruker vitenskaplige metoder og tester, men håpet om en bedre fremtid må drive oss alle mot denne forpliktelsen. Nøkkelen er å kunne samarbeide uten redsel for sladder eller taushet. Omerta, taushetsplikten, kan brytes hvis flere av oss bestemmer oss for at vi ikke tolererer tausheten lenger.


© 2004 Sierra Milton, Stormsong.